Dialog

«Herregud, du må jo skjønne at det ikke går!»
«Hvorfor skal jeg skjønne det? Det finnes jo ikke logikk i det du sier, engang.»
«Nå driver du bare å kverulerer…»
«Javel? Hvordan kan det ha seg at det er jeg som kverulerer, når det er du som slenger ut påstander uten å komme med forskning som støtter opp om det du sier??»
«Må man legge ved lenker til alle påstander man kommer med, i en diskusjon med sin ektefelle, nå da? Det er jo bare latterlig!»
«Ikke mer latterlig enn du ser ut med den dumme lua du bruker..»
«Det var vel litt utenfor det vi diskuterte, hæ?»
«Diskuterer?? Det er ikke mye til diskusjon – du nekter jo å forholde deg til enkle fakta. Kom med fakta, så skal jeg ta deg seriøst»
«Herregud, vi snakker om filterkaffe. Hva fan skal man med fakta, når man bare kan drikke den der helvetes kaffen?!?»

«Hvor skal du?»
«Nja, skal bare stikke innom malebutikken»
«Hvorfor det?»
«Skal vel ha no’ maling, da vel»
«Men hva har du tenkt å male? Vi skal jo ikke pusse opp noe nå – vi har jo ikke råd til det enda..!»
«Ja, jo – men jeg skal bare ha en liten kost – skal bruke den i båten til våren – du veit, må jo starte snart på vårpussen»
«Men vi har jo ikke båt!»
«Ehm… «

«Kan du stikke innom butikken på tur hjem?»
«Må jeg – jeg hadde tenkt å stikke på skauen med bikkjene»
«Vi må jo ha litt middagsmat, jeg kommer jo seint hjem – det veit du jo»
«Jo, men bikkjene må jo ha seg en tur…»
«Hallo?! Ungene må jo ha mat!»
«Kan ikke du gjøre det da? Jeg kan Vippse deg penger…»
«Jeg trenger ikke penger fra deg, takk – jeg har selv. Dra på skauen, du. «

«Hei kjære! Fikk du handla mat?»
«Kjære? Er du hjemme? Hallo?! Er det noen hjemme??»

«Nei men er det ikke gamle Hansen som sitter borti gangen der, da? Han med den grå genseren?»
«Hansen? Nei, døde ikke han i -55 på skauen?»
«Nei, slutt å tulle, da! Døde på skauen, Hansen?? Nei, det ante jeg ikke – er du sikker??»
«Ja, mente da det. Det var den der historia om kjerringa som forlot han, så han tok bikkjene med seg og dro opp i skauen. De fant han tre år senere. Det så ut som om han hadde satt seg inntil et tre, og – ja, du veit – han kom seg liksom ikke videre, da vettu»
«Nei kødder du?? Gud, så tragisk! Hva skjedde med bikkjene?»

Reklamer

Skapende menneske

«Se mamma! Se den tegningen jeg har lagd!»

Fra vi er født til vi dør; vi tar oss selv i å lage ting, skape noe, utføre en oppgave – med mål om å gjøre det enda bedre denne gangen. Å lage noe som noen andre får glede av, noe som en selv kan se på og tenke «dette har jeg fått til!»

Som voksen, i arbeidslivet, har jeg stadig vekk fått lov til å oppleve at kollegaer har skapt noe som vi alle har fått lov til å være stolt av. Det ene mennesket, det ene teamet som har fått lov til å la kreativiteten få lov til å flyte fritt – har skapt noe de kan være stolt av – noe som får verden til å gå fremover.

Fra de små tingene, som får fram smilet i deg, og får deg til å undres over vår forunderlige verden, til det som er skapt som får deg til å tro på at det finnes en framtid for oss mennesker. Det er håp.

Hver morgen står du opp når klokka ringer, du gjør deg og dine i stand til å starte dagen, du drar på jobb – og du blir glad i det du møter dine kollegaer. Du er klar for å gjøre dagens innsats – å gjøre så god jobb som du kan – og kanskje enda litt bedre enn i går.

Stopp opp – lytt. Omkring deg finnes det dedikerte og engasjerte kollegaer. Hver dag møter de opp, fordi de både føler ansvar for at dere sammen skal fikse jobben – fordi dine kollegaer og du gir hverandre oppmuntrende ord – når motbakken ser ut til å vare evig, er det din kollega som er der sammen med deg og heier deg videre, passer på at alle er med, vi forlater ingen alene. Vi er et lag, vi passer på at alle har det bra. Og har du det ikke bra, så er vi her for deg likevel. Vi ønsker å se deg i morgen også, vi passer på hverandre.

Som menneske ønsker jeg å bli sett, å bli verdsatt. Å være nyttig og god for de omkring meg. Å gjøre en forskjell.

Hvis man har en «sjef» og ikke en «leder» i sin hverdag, vil man aldri kunne klare å levere et godt arbeid, gjort med kjærlighet og ønske om å gjøre det bra for seg selv og andre. Da utfører man sitt arbeid av frykt for konsekvenser og represalier.

På nettsiden ledernytt.no kan man lese en artikkel som tar for seg hva artikkelforfatteren anser som forskjellen på en sjef og en leder. Om det kan deles inn så kategorisk som artikkelforfatteren har gjort, er jeg usikker på, men jeg tror vi alle kan kjenne igjen noen av punktene som noe vi har opplevd selv i kraft av å være en ansatt.

SjefLeder
UpersonligMedfølende
Sier «jeg»Sier «vi»
Bruker menneskerUtvikler mennesker
Skaper ofte fryktGjør seg fortjent til respekt
Tar ærenGir æren til de som fortjener det
Kontroll på mikroplanDelegerer
Sier «sett i gang»Sier «la oss sette i gang»
Tenker kortsiktigTenker langsiktig
Er «sjefen» dinEr «kollegaen/mentoren» din
Fokuserer på prosessenFokuserer på menneskene

https://www.ledernytt.no/sjef-eller-leder.6132265-112537.html

Ett av punktene – «skaper ofte frykt» kontra «gjør seg fortjent til respekt», er noe jeg gjennnom mitt yrkesaktive liv stadig kommer tilbake til. Jeg har møtt på ledere som, etter mitt syn, har hatt et noe «forstyrret» syn på dette med «respekt». Ledere som virker overrasket over at ansatte ikke har respekt for de – «for de er jo tross alt ledere». Det er som at de ikke har forstått dette enkle faktum, at respekt er noe du gjør deg fortjent til, det er ikke noe du får i kraft av å bare «være».

Det må være nærmest en sjokkartet opplevelse å oppdage at du har ansvar for mange menneskers framtid – og at disse ser til deg og venter på at du skal lede de trygt fram i en kaotisk og uoversiktelig hverdag. Når konkurrenter puster deg i nakken, forbrukerene krever billigere produkter og media krafser oppetter leggene dine og har fått ferten av blod – det er da du skal vise handlekraft og vise deg tittelen verdig – og for noen vil dette være øyeblikket som vil være avgjørende for om du har livets rett som leder. Eller om du bare er en sjef som jager på, som driver flokken framover med overivrig bruk av pisk – og som til slutt står igjen med en fallskjerm med noen ekle flekker på som vil forfølge deg resten av din karriere.

(Sjefer som skal ansette sjefer bryr seg heldigvis ikke om du forlot din forrige post med avskjedshilsen «vi skilles i en felles forståelse» – så du kan puste ut når det gjelder sjansen for å få en ny «sjefsjobb» – dessverre for de du skal sjefe over…)

Du er blitt leder; hva nå?

Det er ikke et nytt fenomen at så snart det blir noen humper i veien i en bedrift eller organisasjon, ser man til sin nærmeste leder og dens leder.

Når det er uro, eller ansatte opplever at ens innspill og ønske om mer og bedre kommunikasjon ikke blir tatt på alvor, spiller man inn forslag om at lederene behøver kursing og veiledning – og i de tilfellene hvor øverste leder/ledelse ser at dette vil de ha utbytte av, sendes ledere avgårde til mer eller mindre seriøse kursholdere, og man krysser fingrene for at det skal ha en positiv virkning på lederen og at initiativet skal virke beroligende på de ansatte.

Som alt annet her i verden, finnes det seriøse og useriøse folk, og de finnes i en skala fra totalt bortkastet til tiltak med dokumentert virkning. Det vil alltids finnes folk som ser en mulighet til å sko seg på desperate menneskers forsøk på å få til en endring. Ledelsesutvikling er intet unntak.

Om man skal gjøre noe man ikke har kunnskap om, vil de fleste begynne med å undersøke om hva fagfolk mener om emnet, og hvilke tiltak de mener er verdt å prøve. Du går ikke til en elektriker og spør om innspill på hvordan man best kan tilrettelegge for forsvarlig uttak av naturressurser i havet. Man går selvsagt til de som jobber med dette, og som har det som sitt fagfelt.

Slik burde det også vært med både ledelsesutvikling og med personlighetstester. Det er lett å se seg blind på keiserens prangende nye drakt, spesielt om keiseren har makt til å hive deg i kasjotten om du våger å ytre deg negativt om dagens valgte outfit.

Hvis jeg hadde vært en leder, ville jeg spurt en med solid utdanning innenfor feltet, før jeg kastet meg i ut det og bestilte ledelseskurs til flere (hundre)tusen kroner. Det ville vært smart. Men først og fremst ville jeg spurt mine ansatte om hvordan de har det og hva de ønsker å forbedre – for det er antakelig de som vet hvor skoen trykker. Ikke den lederen som har ansvaret for å rapportere om gode resultater, eller å vise til at det har blitt satt inn tiltak for å forbedre resultatet.

Det er i grunnen snodig det der med ledere. Ingen blir født som hverken det ene eller andre, annet enn menneske, men noen viser seg etterhvert til å ha talent for det de driver med. Det er dessverre slik at ledere med makt og ansvar, for ofte ikke tar inn over seg hva forskningen forteller, og på den måten ikke gir sin egen bedrift de beste forutsetninger for å lykkes.

Hvor mange ledere har fått med seg dette med at i bedrifter med kvinnelige ledere, viser det seg at resultatet er bedre enn i de bedrifter med mannlige ledere? Rekk opp hånda de som vet dette. Det var ikke mange nei. Kan de av dere som visste dette, rekke opp hånda om dere har tatt denne informasjonen til dere og har det i mente når dere skal ansette nye ledere? Det var bare du, ja.

Jeg kommer ikke på i øyeblikket eksempler på et menneske som har startet en gründerbedrift og ledet det gjennom oppstartsvansker, å ha gått fra en liten bedrift til et foretak med over 200 ansatte, holdt det gående i 20 år og forsatt har en positiv utvikling… De finnes kanskje? Har du noengang spurt deg selv om hva er det med disse menneskene som gjør at de lykkes?

Neste gang du møter et menneske som engasjert forteller deg om en leder som de er virkelig stolt over å ha jobbet for, under og med – spør og grav fram hva det var med dette mennesket som gjorde at det engasjerte, at dette mennesket tror man på og vil gi alt for.
De finnes, men de er dessverre sjelden vare.

https://www.psykologforeningen.no/publikum/anbefalinger-for-lederutvikling/hvordan-faa-god-effekt-av-lederutvikling

Sterke meninger!

Jeg tror oppriktig at de aller fleste politikere i utgangspunktet har et oppriktig ønske om å være politiker fordi de tror sterkt på en sak og ønsker å gjøre en innsats for å få gjennomslag. At de i tillegg tror at de har rett i sin sak, og at deres sak er den eneste riktige veien til målet. Og tror du ikke de aller fleste har et ønske om at en selv og sine skal få det bedre – og at disse «sine» kan være et samfunn og ikke bare sin nærmeste slekt? Jeg tror det.

Jeg elsket filmen Matrix. Jeg liker filmer om konspirasjonsteorier og jeg elsker filmer hvor helten (kvinne/mann) finner ut av hvordan ting egentlig henger sammen og avslører dette for resten av oss. Egentlig tror jeg ikke at det slik; at byråkrater og politikere har tusen hemmelige agendaer og at de alle gjør sitt beste for å skjule den egentlige sannheten for oss. Egentlig tror jeg bare vi blir født, gjør så godt vi kan og så dør vi. Forhåpentligvis hadde vi det litt hyggelig på veien.

Men folk gjør så mye rart. Folk sier så mye rart. Andre oppfører seg totalt irrasjonelle. Synes du. Gjør idiotiske ting. Synes du. Vær trygg på at de aller fleste handler ut i fra, at den kunnskapen de har, er korrekt, og at deres handling derfor vil være en naturlig konsekvens og utvikling. Å gjøre det motsatte av det du tror er riktig, virker selvsagt ulogisk og feil, og vi vil jo helst gjøre det rette.

Det som er rett for deg, er naturligvis helt feil for meg. Uten at det er galt. Hvis det å henge oppned fra taket er det som får deg til å tenke bedre, mens det for meg ville bety hodepine og svimmelhet, så er jo begge deler riktige. Men ikke for begge to. Akkurat nå.

Ytringsfrihet.

Norges grunnlov § 100

Hvis du skulle velge ett tema som du måtte kjempe for; tale i full offentlighet om det og forsvare dine synspunkter, hva ville du velge?

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale

Krig & sånn

Barn og unge folk er så fantastisk naive – de tror fullt og helt på at det er mulig at det skal bli fred i verden. Voksne derimot – «sånn er vi mennesker bare», sier vi, og så leser vi videre i avisa. For det har alltid vært sånn. Krig. Nabokrangler. Krangler mellom barn. Krangling i familier. Det er bare sånn det er.

Da tror jeg kanskje vi voksne har godt av å lese denne enkle steg-for-steg oppskriften på hvordan man blir venner igjen

  1. La vennen være – gi dere selv tid til å «kjøle dere ned»
  2. Ring din venn når du er sikker på at dere begge to har fått nok tid til å roe dere ned
  3. Vær ærlig og ydmyk – unnskyld deg for din rolle i krangelen
  4. Lytt meget godt etter hva din venn har å si (pass på kroppsspråket ditt!)
  5. Ikke la det være noen uløste saker
  6.  Skygg banen litt og ikke delta i sladder
  7. Pass på at du ikke holder deg unna for lenge – det kan noenganger være feil det også!

«Lenge siden nå»

Hvor mange ganger leste jeg ikke den setningen, mens jeg rystet på hodet i sjokk – hvordan i alle dager er det mulig å glemme å poste i en blogg?

Livet. Facebook. Barn. Facebook. Husarbeid. Og midt i mellom hjernedød lesing av Facebook og å kjapt oppdatere seg på dagens viktigste nyheter, tenkte jeg innimellom: «Det hadde vært deilig å få skrive ei lang setning, full av ettertenksomhet og en smule visdom» – og her er jeg. Facebook deaktivert (sensurering er ikke min greie, og takk for meg!) og jeg er klar for de virkelige lange tankene.

Jeg ble voksen, uten at jeg la merke til det selv. Nå er jeg den (halv)gamle kjerringa, som elsker foreldremøter, fordi jeg da endelig kan bable i vei så mye jeg vil, vel vitende om at jeg forlenger møtet og at det sitter andre foreldre i samme rom som forbanner meg på alle slags interessante talemåter – tenk om vi kunne fått hørt det?! Jeg har kommet meg ut av babybobla, jeg er godt på vei inn i ungdomsskolemodus og kan snart begynne å planlegge bursdagen som er halvveis til døden – det er meg, altså. Hei på deg og skaff deg øreplugger/skylapper!

Jeg tror oppriktig at hjernen min har godt av at munnen babler (i dette tilfellet er det jo riktignok fingrene, men pytt sann!) i vei; jeg tror det er som en restart av harddisken og minnebrikken – man trenger å tømme bøtta før man kan hive i nytt! Hva har du babla om i dag, da?

Ekstraordinært

«Det er da fælt som tiden flyr!» sa hun, mens hun funderte over det hun akkurat hadde sagt. 15 år passert, og hva hadde hun brukt tiden på? Giftet seg, fått barn – men hva mer? For man må jo ha gjort noe mer, noe helt spesielt – noe ekstraordinært – for ellers; så er man jo bare helt vanlig..?

Helt vanlig. Spøken man drar, mens man kaster på hodet og ler – «HA HA! Et helt vanlig A-4-liv – det eneste som mangler nå er bikkja!» sier man, mens man egentlig tenker at man er da så spesiell som person at man umulig kan være ordinær.

Man lurer ingen andre enn seg selv. Ordinær så det svir. Hus, kjedelig jobb, unger, biler. Handle på Rema 1000. Irriterer seg over at det eneste man ikke har blitt flink til å resirkulere, er lyspærer – «ikke plass noe sted til den beholderen, jo!», mens man kikker i kalenderen på Ipaden, og det eneste man ser der er Facebookbursdager, foreldremøter, legetimer…

Helt enkelt ordinært liv. Og ikke ser det ut til at det skal skje noe med det første, heller. Ne-hei da. Da får man gå over til neste punkt på lista:

«Hvordan bli tilfreds med A4-livet».