Tut og kjør – her kommer jeg!

Jeg har tro på at ting ordner seg. På en eller annen måte. Det tar bare litt tid, og som regel blir det på et helt annet vis enn du hadde forestilt deg. For eksempel hva du blir når du blir stor. «Han blir helt sikkert gravemaskinfører, siden han elsker gravemaskiner nå», sier vi om guttungen på 3 år. Garantert.

Når du blir stor, ja. Jeg er fascinert over de som var 8 år gammel og sa med stor overbevisning at de skulle bli fiolinmaker – og ble det. Var det fordi de ikke turte å skifte mening, eller var det meningen med livet? Jeg kan huske vi lekte med Barbie-dukker, og jeg var alltid advokat, før jeg skiftet til aftensantrekket og ble festens midtpunkt. I mitt hode. Jeg er hverken advokat eller discoqueen i dag, og har aldri vært noen av disse delene. Faktisk danser jeg så dårlig at det ser ut som om jeg har glemt å smøre leddene. Når jeg fikk litt bakkekontakt, så fant jeg ut at jeg nok passa mye bedre som forfatter. Ehm, ja. Overraskelse! Ble ikke det heller. Men jeg husker at jeg pleide å stikke innom gamlehjemmet der mamma jobba som hjelpepleier, og spesielt den gangen jeg måtte gå forbi en gammel mann som satte seg midt på ganggulvet og la igjen et lite visittkort, sa jeg klart og tydelig at det siste jeg skulle bli her i verden, var hjelpepeleier, som mamma. Jeg jobber i dag ikke som hjelpepleier, men hjelpepleier er den utdannelsen jeg har. Overraskelse.

Jeg tror aldeles ikke på fatalisme troen på at alt som skjer er forutbestemt og ikke kan avverges eller endres ved menneskets inngripen, tvert i mot – ting skjer, fordi du gjorde noe eller lot være å gjøre noe. Kjører du i 200 km/t mot en fjellvegg, dør du. Antakelig. Eller blir veldig veldig skadet. Blir du ikke skadet, ja – kanskje bare en brukket negl, vil hallelujakoret titte fram og synge om engler og guds hånd  – eller noen vil si at det er skjebnen; du var ment for noe annet. Jeg tror det mer handler om hvordan bilen er bygd og hvordan den traff fjellveggen og hvordan fjellet var akkurat der du traff.

Ting skjer. Ikke alltid som du planlegger. Men livet går videre. Uansett. Hvis du ikke dør, da. Men livet går jo videre. For alle andre.

Uansett. Nyt livet. Ta en pils. Lukt på blomstene. Eller måk snø – avhengig av hvor du bor her i landet. Og hvis det er du som sitter i førersetet – trykk inn bremsen ved behov!

Det ordner seg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s