Hvor mange ganger leste jeg ikke den setningen, mens jeg rystet på hodet i sjokk – hvordan i alle dager er det mulig å glemme å poste i en blogg?
Livet. Facebook. Barn. Facebook. Husarbeid. Og midt i mellom hjernedød lesing av Facebook og å kjapt oppdatere seg på dagens viktigste nyheter, tenkte jeg innimellom: «Det hadde vært deilig å få skrive ei lang setning, full av ettertenksomhet og en smule visdom» – og her er jeg. Facebook deaktivert (sensurering er ikke min greie, og takk for meg!) og jeg er klar for de virkelige lange tankene.
Jeg ble voksen, uten at jeg la merke til det selv. Nå er jeg den (halv)gamle kjerringa, som elsker foreldremøter, fordi jeg da endelig kan bable i vei så mye jeg vil, vel vitende om at jeg forlenger møtet og at det sitter andre foreldre i samme rom som forbanner meg på alle slags interessante talemåter – tenk om vi kunne fått hørt det?! Jeg har kommet meg ut av babybobla, jeg er godt på vei inn i ungdomsskolemodus og kan snart begynne å planlegge bursdagen som er halvveis til døden – det er meg, altså. Hei på deg og skaff deg øreplugger/skylapper!
Jeg tror oppriktig at hjernen min har godt av at munnen babler (i dette tilfellet er det jo riktignok fingrene, men pytt sann!) i vei; jeg tror det er som en restart av harddisken og minnebrikken – man trenger å tømme bøtta før man kan hive i nytt! Hva har du babla om i dag, da?
Kanskje det, kanskje. 