Gutta på gølvet

Insisterende, først fra langt unna, så som om det var fra inne i han selv, kom lyden sterkere og mer påtrengende. I en tåke, hvor kroppen forlangte å få bli i samme posisjon, mens den bitte lille stemmen som fortsatt hadde et snev av ansvarlighet i seg, dultet i han – formante han om at han måtte våkne – rykket Anders til. Mandags morgen.

Det var en blanding av sjokk og søvngjengeri som fikk han opp og på badet, og mens vannet fosset over han, våknet han gradvis til og når virkeligheten hadde fått tak i han, sank han litt umerkelig sammen, mens han forbannet hverdagens mas og krav – «helvetes ubrukelige folk!» og han hev i seg et par smertestillende mot hodepinen, rasket med seg kaffen og satte seg i bilen.

Farten var høy, alt for høy, han han ga fan. Det var aldri politi på denne siden av halvøya så tidlig på morran. Bilder fra helga dukket opp som små lysglimt i hjernen hans. Han hadde vært alene på hytta som vanlig, men det var hans lille fristed – og selv om han på turen opp dit hver gang hadde planer for alt han skulle få gjort denne gangen, ble det stort sett bare til at han flyttet på noen materialer, fyrte i bålpanna mens han drakk øl til sent på natt.

Nå var det mandag. Tilbake til jobb. Han var sjef for en liten avdeling med 20 mann, og han avskydde hver eneste én av de – små, ubetydelige og ubrukelig folk som skulle vært sendt til Gulag alle sammen, pint i årevis, til de ventet med lengsel etter døden.

«HVEM FITTETRYNE HAR VÆRT PÅ VAKT I NATT??!» var av hans mer hyggelige velkomsthilsener på mandagsmøtene. I møterommet satt 10 voksne menn, som krympet seg, kikka ned i kaffekoppene og håpa noen andre skulle svare.

«DET MÅ DA FOR FAN VÆRE MULIG Å GJØRE DET MAN ER ANSATT FOR Å GJØRE?! HVOR JÆVLA IDIOT … DET ER SÅ INNI HELVETE FORPULT ESELTRYNE Å GLEMME Å LOGGFØRE…»

Anders satte seg tungt ned i stolen ved enden av bordet. Jævla amatører, at han skulle måtte være nødt til å ha slike folk under seg. Men det skulle ikke vare lenge, om han fikk viljen sin. Nåja, først måtte han hanskes denne krisen. Eller krise; det var jo bare den masete kjerringa, den fitta, i 5.etasje, som hadde ringt han i det han svingte bilen inn på parkeringsplassen på jobben og hadde forlangt å få vite hvorfor han ikke hadde fått fiksa oppvaskmaskinen før helga – om han skjønte at det ikke var holdbart at hennes personale brukte dyrebar tid på å vaske opp for hånd når det var fullt av pasienter på avdelingen? Han hadde vært litt krass tilbake, det måtte han innrømme for seg selv, men hun hadde fortjent det! Ingen snakka slik til han – i hvertfall ikke før klokka 10 på morran!

De folka hadde ikke peiling på hvor mye jobb det var, hvor mye press og ansvar som hvilte på han, og de hadde i hvertfall ikke snøring om hva det ville si å styre en gjeng med halvtullinger, som sneik seg unna alt som kunne lukte av jobb og ansvar – det var opp til han å få denne jævla avdelinga til å gå rundt! Jo mer han tenkte over dette, måtte han innse at han egentlig bare hadde én mann han kunne stole på. Mannen var ivrig nok, han var blitt – på en ypperlig subtil og tvetydig måte at han kom til å bli forfremma til fagansvarlig, om han bare jobba på og – selvsagt, at han som var fagansvarlig i dag slutta. Karl, som han het, var en merkelig skrue. Anders var fortsatt litt usikker på om mannen var naiv eller beregnende; det spilte ingen rolle – så lenge Karl gjorde som han fikk beskjed om, så var de i rute med planen sin.

Anders gikk inn hovedinngangen på sykehuset. Dette hadde vært hans arbeidsgiver de siste to årene. Han kjente direktøren for avdelingen, men det var det ikke mange som visste om. De hadde møttes for mange år siden, hos en felles bekjent, og siden den gangen hadde de vært på mange heisaturer sammen. Direktøren fremstod som en kristen og from type, men Anders visste bedre. Det var en uskreven regel om at ingen bilder skulle tas, ingen skulle nevne med navn de som hadde vært til stede til noen andre utenfor klikken, og de gangene de hadde besøk av litt – lettkledde damer (ja, det var ikke bestandig at det var damer, heller) så brukte de andre navn og passet seg vel for å si noe om hvor de kom fra, hva de jobbet med eller hvor og forsøkte etter beste evne å legge lokk på det. Til nå hadde det gått greit. Det hadde vært et par ganger hvor det hadde vært nære på, men det var ingenting litt penger kunne fikse.

På disse turene kunne de diskutere det meste, og de fleste hadde skaffa seg sin nye jobb via disse turene. Han var ikke noe unntak. I og med at han kjente direktøren såpass godt, visste han også at han kunne gjøre stort sett det han ville av disponeringer, om det var folk eller penger, og disponeringer gjorde han. Noe skulle han jo ha igjen for å måtte tåle trynene på disse folk under han hver jævla dag! Egentlig var han dritt lei alt sammen; og på hjemmefronten hadde han endt opp med ei sur megge som han mest av alt hadde lyst å sende med enveisbillett til Pakistan; det hadde vært så inni helvete til pass for henne! Først måtte han bare sørge for at han kunne holde hytta i det minste unna henne; det var hans fristed, hans egen plass. Hans himmel.

«Hvor er Anders?» Direktøren kom stormende inn, hektisk rød i ansiktet, med et spørrende og lettere forvirret uttrykk i fjeset, som gjorde at man lett kunne tro at han var dement og ikke visste hvor han var. Karl så opp fra arbeidsbenken, med en mine som talte om en irritasjon over å bli forstyrra midt i arbeidet, til sjokk, fra «her er jeg og jobber som en god maur jeg er» til «forbarm deg over meg, herre! Selveste Direktøren!»
Karl rygga ubevisst, lente kroppen så langt bak han kunne uten å flytte beina. Ren redsel, blanda med ærefrykt, fylte han – og en intens trang til å blidgjøre Direktøren. «Jeg.. jeg vet ikke! Han har ikke fortalt meg … Jeg vet ikke!» Karl løftet armene sine, håndflatene i høyde med brystkassa og vendt ut, som om han forsøkte å beskytte seg mot et nært forestående angrep. «Pokker den fyren, han forsvinner alltid når det passer som dårligst! Be han ringe meg når du ser han!» Direktøren snudde på hælene, føk nedover gangen og forsvant rundt et hjørne.

Inne på verkstedet satt en mann bøyd i dyp konsentrasjon over et arbeidsbord. Radioen stod på, og ut av den dårlige høyttaleren fløt 80-talls puddelrock. Bordet var fylt av verktøy, drill, skruer og muttere, og ved siden av stod det rør i ulike lengder og utførelser. Anders kom tuslende inn, med kaffekoppen i den ene hånda, og en liten bunke med papirer i den andre. «Her!» sa han, og kasta papirene på bordet foran mannen. «Det er bare å begynne å lese – så får du se hva du har i vente de neste årene!» Anders ville le, nei – ikke le – hånflire, men han klarte å holde seg, han måtte! «Hva? Hæ?» Den andre mannen kikket fra Anders og ned på papirene, tilbake på Anders – forvirret. «Hva mener du – hva jeg har i vente?» «Ja, i vente – du skal tilbake i produksjon! Vi har ikke råd til å ansette flere, dessuten vil det bli mindre å gjøre etterhvert. Du er jo fortsatt relativt ung, mange år til du skal av med pensjon, er det ikke? Du har sikkert godt av å holde deg i bevegelse!» Der. Der kom det, han klarte ikke helt å holde smilet unna – men tok seg fort i det igjen. Åh gud han elsket dette!! Men han måtte være forsiktig – han måtte passe seg for ikke å si for mye, ikke å si noe han kunne tas på – verneombudet var ei drittkjerring som hang seg opp i alt og alle, hu hadde ikke peiling, men hu elska å plage vettet av han og Direktøren – ja, ikke bare de to, men alle som hadde litt ansvar – som hadde klatret opp stigen og var avdelingsledere, Fan ta, at de ikke hadde klart å kvitte seg med henne enda! Nåja, det var vel bare et tidsspørsmål. Men han likte ikke at hu var blitt så god kompis med Adm.Dir -fitter begge to; det kunne bety trøbbel om de ikke var forsiktige.

Karl kunne ikke forklare hvorfor han hadde slik en voldsom frykt for Direktøren, ja til og med for Anders. De hadde aldri gjort han noe, og han var glad for de nye oppgavene han hadde fått. Han rista av seg den ekle følelsen av at han hadde fått privilegier han egentlig ikke skulle hatt, fordi han hadde holdt kjeft, men den følelsen – den som spiser deg litt etter litt opp innvendig, den som får deg til å være litt for krass mot dine kollegaer, den som gjør at du etterhvert føler avsky og – hat, mot de du egentlig burde vært venner med, kollager, stå sammen med – men hans kone hadde sagt til han flere ganger, «Dette er din sjanse! At de andre kaster den bort, er ikke ditt problem! Du må bruke denne anledningen; det kan være lenge gang til du får en slik sjanse igjen!» mens hun hakket opp grønnsaker med en sånn kraft, at han bare var takknemlig for at det ikke var han som lå der på skjærefjøla. Ja, han måtte ta sjansen. Var det én ting han hadde lært i livet, var det at ingen tok hensyn til folk som gikk stille i dørene. Hva slags mann var han? Hva slags mann ville han være? Han ville ha en trygg jobb, han ville være den som folk vendte seg til når det var en vanskelig jobb ingen andre enn han kunne klare. Han ville være mesteren! .. det var litt synd i grunn at hans læremester var den eneste som stod i veien for han. Læremesteren hadde alltid tatt han under vingene, det var han som hadde sørget for at han hadde fått tatt den utdanningen han trengte for å komme videre, og det var han som hadde passet på at han hadde fått de ekstra vaktene, den ekstra opplæringen, de ekstra pengene – og han visste han burde vært takknemlig, men det var nettopp dét – han var ferdig med å være takknemlig! Nok av å føle at man aldri var god nok, aldri sterk nok – aldri som han, hans far..

Anna satt på benken utenfor sykehuset. Området var adskilt fra områdene hvor pasientene pleide å ferdes, men det var ikke sperret, slik at enhver som ønsket kunne bruke området – spise lunsj, nyte litt solskinn og bare være i fred. Det hadde vært en kaotisk morgen. Mandager pleide å være ille, men i dag hadde det vært fælt. Grusomt. Det verste var at ikke var det hennes feil, og ikke kunne hun gjøre noe med det! Hun var sjakk matt.

I grunn var Anna et irriterende positivt menneske, i følge – ja, det spilte ingen rolle, men hun så rett og slett ingen grunn til å gå rundt med sinne, hat og negativitet rettet mot sine medmennesker og sine kollegaer. Det var nedbrytende for mennesket; og hun ville bygge folk opp – gi de en push i riktig retning slik at de kunne utvikle seg, se sitt eget potensiale og snu en omstilling eller forandring til noe som kunne være bra for deg. Hun ville folk godt, men systemet ville ikke folk godt, hadde hun etterhvert måttet innse. Det var deprimerende, rett og slett. Og om hun hadde kunnet endre noe, hadde det ikke vært noe hun kunne gjøre. Eller, hun kunne – men da ville hun miste jobben, og i verste fall (noe hun absolutt anså som svært sannsynlig) ville hun få problemer med å finne seg ny jobb.. Det var i hvertfall det hun hadde skjønt etter mandagsmøtet hvor sjefen til Anders også hadde deltatt. Det var rett og slett ingen tvil om at Anders elendige score på medarbeiderundersøkelsen var noe hun måtte fikse – hans lave score var resultat av at de ansatte ikke hadde forstått spørsmålene. Vel, det spilte ingen rolle – Anders og sjefen hans sa det tydelig – det var ikke Anders det var noe feil med; det var undersøkelsen – og det var «gutta på gølvet» – hun forstod vel hun også at de gutta var enkle fagarbeidere, som ikke brydde seg om annet enn å slå inn spiker og plukke opp søppel? «Gutta på gølvet» kom til å få seg en overraskelse når resultatet av medarbeiderundersøkelsen ble presentert. Men da var hun for lengst ute av jobben; hun hadde fått tilbud om ei god stilling i Oslo, og til og med bedre betalt – gutta måtte klare seg selv, slik hun så det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s