Dialog

«Jeg vil ikke.»

«Jeg ber deg, for min skyld – bli med!»

«Men jeg har ikke lyst!!»

«Men det går sikkert fint – jeg har jo sagt i fra – denne gangen går det fint!»

Det gikk fint. Den gangen. Men neste gang var det på samme viset.

«Så fin du er i dag», mens misbilligende blikk raskt tok meg i øyesyn fra topp til tå. «Hyggelig å se deg igjen – lenge siden sist», mens djelvelen danset rumba i hodet mitt og fóra meg med stygge bemerkninger jeg kunne servere i retur – men jeg gjør det ikke.

Konversering om uinteressante hendelser og mennesker, spøker som ofte går ut på å rakke ned på andre mennesker – gode råd om hva jeg må gjøre for at jeg skal få et perfekt liv, perfekte barn, godt ekteskap – alt som sier at det jeg gjør i dag ikke er godt nok.

«Det blir jo ikke bedre! Hvorfor skal jeg måtte tvinge meg selv til å sitte der og få servert den dritten der hver gang?!»

«Hvilken dritt? Jeg hørte ikke at de sa noe som kunne tolkes slik – de var jo bare hyggelig! Du burde prøve litt hardere, kanskje du bare innbiller deg det?»

Hvor mange ganger har jeg ikke vrengt hjernen for å finne ut om det bare var i mitt hode alt skjedde, at jeg bare innbilte meg det. At jeg leter etter feil og negativitet rettet mot meg; at egentlig var det ingen som tenkte på meg i det hele tatt; jeg var bare en del av interiøret. Uinteressant. En man ikke kommer seg unna. En som bare må inviteres fordi det er det som er forventet. Jeg er ingenting.

Jeg er ingen. Jeg er ingenting. Jeg er luft. Jeg er bevegelsen i lufta. Et hint av noe gammelt og innestengt. Den du åpner alle vinduer og dører for å slippe ut, bli kvitt. «Æsj, vi bli aldri kvitt denne stanken her!»