Tvungen lønnsnemd

«Denne gangen også?? Hva er begrunnelsen denne gangen?»

Ministeren gadd knapt å kikke opp fra mobilen, for å svare sin sekretær. Twitter kunne jammen sant være temmelig underholdende for en stakkars sliter, og slike ting som upraktiske «lønnsnemder» var da mer enn hva en stakkars minister skulle måtte bry seg med i sin travle hverdag.

«Jo, altså… Det har seg slik at det står i VG…»

«VG?? Du refererer til VG?? Den blekka skal du få billig av meg, altså!! Så mye svada de har publisert om meg – OM MEG?? – de måndene jeg har vært den heldige innehaver av dette «eksklusive» vervet» (på dette tidspunkt var det kommet en faretruende antydning til rødt i fjeset til ministeren, som skulle antyde at det var en form for liv tilstede – vi var alle fortsatt litt usikker på dette) «og det er nesten så jeg forbyr deg og dine å i det hele tatt nevne dette sladderbladet i disse lokalene..:!!»

Var det antydning til sikkel? Den halsåren; var den så tydelig i går? Vi var alle drilla i hvordan og hva vi skulle gjøre det om en av våre stakkars ministere skulle få et «illebefinnende» på jobb (på privaten?? Enda verre…. gud vet hvor de befinner seg når de er i situasjoner som er litt «oppjagende»…), og jeg var ikke i tvil om at jeg ville gjøre alt rett – men det ville bli et styr – uansett om jeg gjorde alt etter boka eller ei.

«La meg se – hva sier di – har vi hørt noe fra NHO? Ikke? Typisk. De glemmer bestandig avtalen; ok, la meg se. Liv og helse?? Å, på grunn av luftambulansen i de derre hersens «nord-fylkene» – minn meg på at vi må gjøre noe med det opplegget der – vi må finne på noe annet; tog? Nei, skal vi se her – Hm. Merkelig; vi har jo allerede gitt unntak for luftambulansen – det skal da fly som normalt – hør her sekretær, få den derre NHO-sjefen på tråden – dette må vi få ordnet opp i, snarest mulig! Det er jo straks ferie og greier – jeg skal til Hellas, har ikke tid til sånne kjedelige ting som forsinkelser da, vettu – har du forresten sjekka værmeldinga fremover? Ikke? Må gjøre det selv, altså? Udug… Glem det. Ah, snart juli!!»

God sommer da!

Reklame

Hvorfor det er smart å la arbeidstakeren selv bestemme

(eller – hva med å spørre??)

Min lille «utblåsning» kommer som en ørliten kommentar til den stødige Herr Pål Lillebøs lille kronikk i BT (https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/k6nBBL/tre-grunner-til-aa-hente-ansatte-tilbake-fra-hjemmekontoret) og jeg mistenker fyren for å ha både kunnskap og engasjement (om enn noe snevert – sett fra mitt ståsted) om saken, men dette er ikke et forsøk på å diskreditere han, men sette søkelys på temaet kontor/hjemmekontor – og hvorfor det faktisk kan være bra for enkelte (og da til syvende og sist – virksomheten! Vi alle liker at det genererer kroner ut i andre enden, ja?

EKSPERT

Først, premisset om at man er “eksperter på forebyggende arbeid” gjør en til en selvsagt innehaver å ha rett, er feil. Hva er å være ekspert? Hva er du ekspert på? Har du arbeidstakerens rygg eller snakker du for arbeidsgiveren?

For i dette premisset ligger der at du vet noe jeg ikke vet; at det å lage en plan er så uoverkommelig at ingen arbeidsgivere er i stand til å gjøre dette – snakk om å nedvurdere sjefen!

“Lojaliteten reduseres på hjemmekontoret”

Hvorfor må definisjonen på hvordan man lager “lim” være at man er fysisk tilstede?

La oss ikke hive oss rundt med statistikker og undersøkelser utført av forskere forverre diskusjonen; å snakke om hva som gjør et godt arbeidsmiljø, både fysisk, organisatorisk, psykososialt – det kunne fort blitt en for stor akademisk øvelse for alle og enhver.

Men la oss se på “å være tilstede fysisk” vil si for den ansatte.

Det er blitt så populært å ha åpne landskap (leses “mest kostnadseffektive for arbeidsgivere med tanke på flest mulig folk dytta inn på minst mulig areal innenfor lovens minstekrav”. At støy, forstyrrelser og det å ikke ha sin egen, definerte plass faktisk bidrar til mindre produktivitet, er antakelig faktorer vi bør hoppe bukk over – det er kjedelig for den som skal betale regninga for lokalet. Men den samme personen har da ikke fått gode råd fra sin bedriftshelsetjeneste når det gjelder hva dårlig fysisk arbeidsmiljø – lavere produktivitet – økt sykefravær har å si for “bunnlinja” (som dere alle er så glad i å referere til er). La oss si at du ble kvitt den arbeidstakeren som dro sykefraværsstatistikken din rett ned i kjelleren; hva betyr det? Jo, du må antakelig ha inn en ny en – med de kostnadene det bringer med seg å ansatte en som krever opplæring, kanskje høyere lønn (kostnadene stiger i landet, det er rift om arbeidstakerne nå!) – det koster å erstatte folk!

Så la oss si at jeg da, ansatt som gjennomfører møter med kunder på Teams, gjennomfører disse i åpent landskap. To timer (og forhåpentligvis har sjefen vært grei og spandert GODE støydempende headset til deg)  med snakking, litt latter, kanskje litt forstyrrelser fra de omkring deg (for ikke å glemme at du har babla høyt i to timer og forstyrra alle andre som har forsøkt seg på å gjennomføre arbeid som fordrer konsentrasjon…)

Jeg er pumpa. Dette er min hverdag – dag etter dag.  Når jeg er ferdig med møtet, er det ingenting som er så deilig som å skrive en liten morsom melding på Teams til mine kollegaer, hente meg litt kaffe, før jeg setter i gang neste møte eller starter på litt høyintensiv jobbing. 

Før snakket man om introvert og ekstrovert (alle som har tatt personlighetstester…..), men dette blir for enkelt. Jeg prater, ler, fremstår supersosial – men hør! Jeg elsker å snakke med alle de hundre som er i rommet, men til forskjell fra den ekstroverte, som får energi av dette, så blir jeg fullstendig utslitt. Jeg elsker å snakke med kundene; de er mitt sosiale daglige påfyll, men når jeg trykker på “legg på”, så er jeg tom for energi. Glad for en trivelig samtale, men sliten.  

I tillegg til at jeg får input fra våre kunder, har jeg mine kollegaer som jeg kan ringe til, snakke med på Teams, sende meldinger til – og vi har sosiale sammenkomster. Å bytte arbeidsgiver er slitsomt! Å bytte jobb er slitsomt! Å lære seg et helt nytt felt, nye kollegaer å kjennt – alt nytt! Det er ikke som å bytte sokker, vettu..  Hvis min arbeidsgiver gir meg lønn som jeg er fornøyd med, gir meg tydelige og klare beskjeder om hvem/hva/hvor i firmaet jeg kan henvende meg om ulike spørsmål jeg har – og i tillegg sørger for en online tilstedeværelse – faglig og sosialt – så ser jeg ingen grunn til å flytte på meg. OM jeg flytter, så er det fordi at arbeidsgiver a) gir meg dårlig lønn a) ikke har rutiner for å følge opp sine ansatte med tydelig kommunikasjon (og tro meg – man kan fint sitte på et fysisk kontor og fortsatt mangle både lønn som fortjent og ledelse som klarer å kommunisere…)

Det kan da ikke bare være ille, vel??

“ØKt ensomhet, utbrenthet og redusert motivasjon”

Halloen, fyr!? 

Jeg har det som plommen i egget! Så lenge jeg har arbeid inn, leder som klarer å sende en mail i ny og ne med info, ukentlige (digitale) møter, trivelige kunder på øret, kollegaer som sjekker innom innimellom og en sjef jeg kan ha litt utblåsning hos innimellom, så er jeg superhappy!

For de som er ubersosial (tidligere kjent som “ekstroverte”) vil en slik ramme som jeg liker , fort oppleves som klaustrofobisk; men hey! Disse folka har inntatt kontoret for leeenge siden og henger over skilleveggene som slim som renner ned trappene fra 80-tallet… Jeg liker disse folka, altså – men de klarer seg; så lenge de har en plass å dra til hver dag for å være “på jobb”.  

Det er nok denne gruppen av folk som opplever “manglende motivasjon, ensomhet og utbrenthet” når de blir tvunget til hjemmekontor – heldigvis er vi forbi hjemmekontor-fordi-covid-perioden og disse folka kan endelig leve ut sine kontordrømmer og blomstre som en rosebusk i full blomst hver eneste dag nå. 

For meg selv, så må jeg si at det å logge på klokken 08 hver morgen, sjekke mail og kalender, forberede meg for dagens møter, gjennomføre mine oppgaver, logge av klokken 16 i full forvissning om at jeg nok en dag har levert til “S” er for meg nok en anledning til å krysse av i boka mi for “nok en perfekt dag”.

ALT KAN LÆRES

“Ledere har ikke lært å lede dem som jobber hjemmefra”

Men for guds skyld da; du har mobiltelefon?? Du vet hvordan du ringer noen? Du vet nummeret mitt?? SPØR meg hva du kan gjøre for at jeg skal ha det bra på jobb (hjemmefra)! Hvor vanskelig skal vi gjøre det??

Er det noe vi kan trekke ut som kunnskap gjennom 2 år med covid, så er det at produktiviteten slettes ikke gikk ned; folk tar ansvar.  Voksne folk som er glad i jobben sin, står på.

Det er folkene som ikke leverer som drar snittet ned – men disse folkene vil du til enhver tid finne på alle arbeidsplasser – fysisk tilstede i kontorlokaler eller på hjemmekontor. Og som sjef er det din oppgave å finne ut hva du skal gjøre med disse folka – de vil være der uansett.

Gutta på gølvet

Insisterende, først fra langt unna, så som om det var fra inne i han selv, kom lyden sterkere og mer påtrengende. I en tåke, hvor kroppen forlangte å få bli i samme posisjon, mens den bitte lille stemmen som fortsatt hadde et snev av ansvarlighet i seg, dultet i han – formante han om at han måtte våkne – rykket Anders til. Mandags morgen.

Det var en blanding av sjokk og søvngjengeri som fikk han opp og på badet, og mens vannet fosset over han, våknet han gradvis til og når virkeligheten hadde fått tak i han, sank han litt umerkelig sammen, mens han forbannet hverdagens mas og krav – «helvetes ubrukelige folk!» og han hev i seg et par smertestillende mot hodepinen, rasket med seg kaffen og satte seg i bilen.

Farten var høy, alt for høy, han han ga fan. Det var aldri politi på denne siden av halvøya så tidlig på morran. Bilder fra helga dukket opp som små lysglimt i hjernen hans. Han hadde vært alene på hytta som vanlig, men det var hans lille fristed – og selv om han på turen opp dit hver gang hadde planer for alt han skulle få gjort denne gangen, ble det stort sett bare til at han flyttet på noen materialer, fyrte i bålpanna mens han drakk øl til sent på natt.

Nå var det mandag. Tilbake til jobb. Han var sjef for en liten avdeling med 20 mann, og han avskydde hver eneste én av de – små, ubetydelige og ubrukelig folk som skulle vært sendt til Gulag alle sammen, pint i årevis, til de ventet med lengsel etter døden.

«HVEM FITTETRYNE HAR VÆRT PÅ VAKT I NATT??!» var av hans mer hyggelige velkomsthilsener på mandagsmøtene. I møterommet satt 10 voksne menn, som krympet seg, kikka ned i kaffekoppene og håpa noen andre skulle svare.

«DET MÅ DA FOR FAN VÆRE MULIG Å GJØRE DET MAN ER ANSATT FOR Å GJØRE?! HVOR JÆVLA IDIOT … DET ER SÅ INNI HELVETE FORPULT ESELTRYNE Å GLEMME Å LOGGFØRE…»

Anders satte seg tungt ned i stolen ved enden av bordet. Jævla amatører, at han skulle måtte være nødt til å ha slike folk under seg. Men det skulle ikke vare lenge, om han fikk viljen sin. Nåja, først måtte han hanskes denne krisen. Eller krise; det var jo bare den masete kjerringa, den fitta, i 5.etasje, som hadde ringt han i det han svingte bilen inn på parkeringsplassen på jobben og hadde forlangt å få vite hvorfor han ikke hadde fått fiksa oppvaskmaskinen før helga – om han skjønte at det ikke var holdbart at hennes personale brukte dyrebar tid på å vaske opp for hånd når det var fullt av pasienter på avdelingen? Han hadde vært litt krass tilbake, det måtte han innrømme for seg selv, men hun hadde fortjent det! Ingen snakka slik til han – i hvertfall ikke før klokka 10 på morran!

De folka hadde ikke peiling på hvor mye jobb det var, hvor mye press og ansvar som hvilte på han, og de hadde i hvertfall ikke snøring om hva det ville si å styre en gjeng med halvtullinger, som sneik seg unna alt som kunne lukte av jobb og ansvar – det var opp til han å få denne jævla avdelinga til å gå rundt! Jo mer han tenkte over dette, måtte han innse at han egentlig bare hadde én mann han kunne stole på. Mannen var ivrig nok, han var blitt – på en ypperlig subtil og tvetydig måte at han kom til å bli forfremma til fagansvarlig, om han bare jobba på og – selvsagt, at han som var fagansvarlig i dag slutta. Karl, som han het, var en merkelig skrue. Anders var fortsatt litt usikker på om mannen var naiv eller beregnende; det spilte ingen rolle – så lenge Karl gjorde som han fikk beskjed om, så var de i rute med planen sin.

Anders gikk inn hovedinngangen på sykehuset. Dette hadde vært hans arbeidsgiver de siste to årene. Han kjente direktøren for avdelingen, men det var det ikke mange som visste om. De hadde møttes for mange år siden, hos en felles bekjent, og siden den gangen hadde de vært på mange heisaturer sammen. Direktøren fremstod som en kristen og from type, men Anders visste bedre. Det var en uskreven regel om at ingen bilder skulle tas, ingen skulle nevne med navn de som hadde vært til stede til noen andre utenfor klikken, og de gangene de hadde besøk av litt – lettkledde damer (ja, det var ikke bestandig at det var damer, heller) så brukte de andre navn og passet seg vel for å si noe om hvor de kom fra, hva de jobbet med eller hvor og forsøkte etter beste evne å legge lokk på det. Til nå hadde det gått greit. Det hadde vært et par ganger hvor det hadde vært nære på, men det var ingenting litt penger kunne fikse.

På disse turene kunne de diskutere det meste, og de fleste hadde skaffa seg sin nye jobb via disse turene. Han var ikke noe unntak. I og med at han kjente direktøren såpass godt, visste han også at han kunne gjøre stort sett det han ville av disponeringer, om det var folk eller penger, og disponeringer gjorde han. Noe skulle han jo ha igjen for å måtte tåle trynene på disse folk under han hver jævla dag! Egentlig var han dritt lei alt sammen; og på hjemmefronten hadde han endt opp med ei sur megge som han mest av alt hadde lyst å sende med enveisbillett til Pakistan; det hadde vært så inni helvete til pass for henne! Først måtte han bare sørge for at han kunne holde hytta i det minste unna henne; det var hans fristed, hans egen plass. Hans himmel.

«Hvor er Anders?» Direktøren kom stormende inn, hektisk rød i ansiktet, med et spørrende og lettere forvirret uttrykk i fjeset, som gjorde at man lett kunne tro at han var dement og ikke visste hvor han var. Karl så opp fra arbeidsbenken, med en mine som talte om en irritasjon over å bli forstyrra midt i arbeidet, til sjokk, fra «her er jeg og jobber som en god maur jeg er» til «forbarm deg over meg, herre! Selveste Direktøren!»
Karl rygga ubevisst, lente kroppen så langt bak han kunne uten å flytte beina. Ren redsel, blanda med ærefrykt, fylte han – og en intens trang til å blidgjøre Direktøren. «Jeg.. jeg vet ikke! Han har ikke fortalt meg … Jeg vet ikke!» Karl løftet armene sine, håndflatene i høyde med brystkassa og vendt ut, som om han forsøkte å beskytte seg mot et nært forestående angrep. «Pokker den fyren, han forsvinner alltid når det passer som dårligst! Be han ringe meg når du ser han!» Direktøren snudde på hælene, føk nedover gangen og forsvant rundt et hjørne.

Inne på verkstedet satt en mann bøyd i dyp konsentrasjon over et arbeidsbord. Radioen stod på, og ut av den dårlige høyttaleren fløt 80-talls puddelrock. Bordet var fylt av verktøy, drill, skruer og muttere, og ved siden av stod det rør i ulike lengder og utførelser. Anders kom tuslende inn, med kaffekoppen i den ene hånda, og en liten bunke med papirer i den andre. «Her!» sa han, og kasta papirene på bordet foran mannen. «Det er bare å begynne å lese – så får du se hva du har i vente de neste årene!» Anders ville le, nei – ikke le – hånflire, men han klarte å holde seg, han måtte! «Hva? Hæ?» Den andre mannen kikket fra Anders og ned på papirene, tilbake på Anders – forvirret. «Hva mener du – hva jeg har i vente?» «Ja, i vente – du skal tilbake i produksjon! Vi har ikke råd til å ansette flere, dessuten vil det bli mindre å gjøre etterhvert. Du er jo fortsatt relativt ung, mange år til du skal av med pensjon, er det ikke? Du har sikkert godt av å holde deg i bevegelse!» Der. Der kom det, han klarte ikke helt å holde smilet unna – men tok seg fort i det igjen. Åh gud han elsket dette!! Men han måtte være forsiktig – han måtte passe seg for ikke å si for mye, ikke å si noe han kunne tas på – verneombudet var ei drittkjerring som hang seg opp i alt og alle, hu hadde ikke peiling, men hu elska å plage vettet av han og Direktøren – ja, ikke bare de to, men alle som hadde litt ansvar – som hadde klatret opp stigen og var avdelingsledere, Fan ta, at de ikke hadde klart å kvitte seg med henne enda! Nåja, det var vel bare et tidsspørsmål. Men han likte ikke at hu var blitt så god kompis med Adm.Dir -fitter begge to; det kunne bety trøbbel om de ikke var forsiktige.

Karl kunne ikke forklare hvorfor han hadde slik en voldsom frykt for Direktøren, ja til og med for Anders. De hadde aldri gjort han noe, og han var glad for de nye oppgavene han hadde fått. Han rista av seg den ekle følelsen av at han hadde fått privilegier han egentlig ikke skulle hatt, fordi han hadde holdt kjeft, men den følelsen – den som spiser deg litt etter litt opp innvendig, den som får deg til å være litt for krass mot dine kollegaer, den som gjør at du etterhvert føler avsky og – hat, mot de du egentlig burde vært venner med, kollager, stå sammen med – men hans kone hadde sagt til han flere ganger, «Dette er din sjanse! At de andre kaster den bort, er ikke ditt problem! Du må bruke denne anledningen; det kan være lenge gang til du får en slik sjanse igjen!» mens hun hakket opp grønnsaker med en sånn kraft, at han bare var takknemlig for at det ikke var han som lå der på skjærefjøla. Ja, han måtte ta sjansen. Var det én ting han hadde lært i livet, var det at ingen tok hensyn til folk som gikk stille i dørene. Hva slags mann var han? Hva slags mann ville han være? Han ville ha en trygg jobb, han ville være den som folk vendte seg til når det var en vanskelig jobb ingen andre enn han kunne klare. Han ville være mesteren! .. det var litt synd i grunn at hans læremester var den eneste som stod i veien for han. Læremesteren hadde alltid tatt han under vingene, det var han som hadde sørget for at han hadde fått tatt den utdanningen han trengte for å komme videre, og det var han som hadde passet på at han hadde fått de ekstra vaktene, den ekstra opplæringen, de ekstra pengene – og han visste han burde vært takknemlig, men det var nettopp dét – han var ferdig med å være takknemlig! Nok av å føle at man aldri var god nok, aldri sterk nok – aldri som han, hans far..

Anna satt på benken utenfor sykehuset. Området var adskilt fra områdene hvor pasientene pleide å ferdes, men det var ikke sperret, slik at enhver som ønsket kunne bruke området – spise lunsj, nyte litt solskinn og bare være i fred. Det hadde vært en kaotisk morgen. Mandager pleide å være ille, men i dag hadde det vært fælt. Grusomt. Det verste var at ikke var det hennes feil, og ikke kunne hun gjøre noe med det! Hun var sjakk matt.

I grunn var Anna et irriterende positivt menneske, i følge – ja, det spilte ingen rolle, men hun så rett og slett ingen grunn til å gå rundt med sinne, hat og negativitet rettet mot sine medmennesker og sine kollegaer. Det var nedbrytende for mennesket; og hun ville bygge folk opp – gi de en push i riktig retning slik at de kunne utvikle seg, se sitt eget potensiale og snu en omstilling eller forandring til noe som kunne være bra for deg. Hun ville folk godt, men systemet ville ikke folk godt, hadde hun etterhvert måttet innse. Det var deprimerende, rett og slett. Og om hun hadde kunnet endre noe, hadde det ikke vært noe hun kunne gjøre. Eller, hun kunne – men da ville hun miste jobben, og i verste fall (noe hun absolutt anså som svært sannsynlig) ville hun få problemer med å finne seg ny jobb.. Det var i hvertfall det hun hadde skjønt etter mandagsmøtet hvor sjefen til Anders også hadde deltatt. Det var rett og slett ingen tvil om at Anders elendige score på medarbeiderundersøkelsen var noe hun måtte fikse – hans lave score var resultat av at de ansatte ikke hadde forstått spørsmålene. Vel, det spilte ingen rolle – Anders og sjefen hans sa det tydelig – det var ikke Anders det var noe feil med; det var undersøkelsen – og det var «gutta på gølvet» – hun forstod vel hun også at de gutta var enkle fagarbeidere, som ikke brydde seg om annet enn å slå inn spiker og plukke opp søppel? «Gutta på gølvet» kom til å få seg en overraskelse når resultatet av medarbeiderundersøkelsen ble presentert. Men da var hun for lengst ute av jobben; hun hadde fått tilbud om ei god stilling i Oslo, og til og med bedre betalt – gutta måtte klare seg selv, slik hun så det.

Dialog

«Herregud, du må jo skjønne at det ikke går!»
«Hvorfor skal jeg skjønne det? Det finnes jo ikke logikk i det du sier, engang.»
«Nå driver du bare å kverulerer…»
«Javel? Hvordan kan det ha seg at det er jeg som kverulerer, når det er du som slenger ut påstander uten å komme med forskning som støtter opp om det du sier??»
«Må man legge ved lenker til alle påstander man kommer med, i en diskusjon med sin ektefelle, nå da? Det er jo bare latterlig!»
«Ikke mer latterlig enn du ser ut med den dumme lua du bruker..»
«Det var vel litt utenfor det vi diskuterte, hæ?»
«Diskuterer?? Det er ikke mye til diskusjon – du nekter jo å forholde deg til enkle fakta. Kom med fakta, så skal jeg ta deg seriøst»
«Herregud, vi snakker om filterkaffe. Hva fan skal man med fakta, når man bare kan drikke den der helvetes kaffen?!?»

«Hvor skal du?»
«Nja, skal bare stikke innom malebutikken»
«Hvorfor det?»
«Skal vel ha no’ maling, da vel»
«Men hva har du tenkt å male? Vi skal jo ikke pusse opp noe nå – vi har jo ikke råd til det enda..!»
«Ja, jo – men jeg skal bare ha en liten kost – skal bruke den i båten til våren – du veit, må jo starte snart på vårpussen»
«Men vi har jo ikke båt!»
«Ehm… «

«Kan du stikke innom butikken på tur hjem?»
«Må jeg – jeg hadde tenkt å stikke på skauen med bikkjene»
«Vi må jo ha litt middagsmat, jeg kommer jo seint hjem – det veit du jo»
«Jo, men bikkjene må jo ha seg en tur…»
«Hallo?! Ungene må jo ha mat!»
«Kan ikke du gjøre det da? Jeg kan Vippse deg penger…»
«Jeg trenger ikke penger fra deg, takk – jeg har selv. Dra på skauen, du. «

«Hei kjære! Fikk du handla mat?»
«Kjære? Er du hjemme? Hallo?! Er det noen hjemme??»

«Nei men er det ikke gamle Hansen som sitter borti gangen der, da? Han med den grå genseren?»
«Hansen? Nei, døde ikke han i -55 på skauen?»
«Nei, slutt å tulle, da! Døde på skauen, Hansen?? Nei, det ante jeg ikke – er du sikker??»
«Ja, mente da det. Det var den der historia om kjerringa som forlot han, så han tok bikkjene med seg og dro opp i skauen. De fant han tre år senere. Det så ut som om han hadde satt seg inntil et tre, og – ja, du veit – han kom seg liksom ikke videre, da vettu»
«Nei kødder du?? Gud, så tragisk! Hva skjedde med bikkjene?»

Skapende menneske

«Se mamma! Se den tegningen jeg har lagd!»

Fra vi er født til vi dør; vi tar oss selv i å lage ting, skape noe, utføre en oppgave – med mål om å gjøre det enda bedre denne gangen. Å lage noe som noen andre får glede av, noe som en selv kan se på og tenke «dette har jeg fått til!»

Som voksen, i arbeidslivet, har jeg stadig vekk fått lov til å oppleve at kollegaer har skapt noe som vi alle har fått lov til å være stolt av. Det ene mennesket, det ene teamet som har fått lov til å la kreativiteten få lov til å flyte fritt – har skapt noe de kan være stolt av – noe som får verden til å gå fremover.

Fra de små tingene, som får fram smilet i deg, og får deg til å undres over vår forunderlige verden, til det som er skapt som får deg til å tro på at det finnes en framtid for oss mennesker. Det er håp.

Hver morgen står du opp når klokka ringer, du gjør deg og dine i stand til å starte dagen, du drar på jobb – og du blir glad i det du møter dine kollegaer. Du er klar for å gjøre dagens innsats – å gjøre så god jobb som du kan – og kanskje enda litt bedre enn i går.

Stopp opp – lytt. Omkring deg finnes det dedikerte og engasjerte kollegaer. Hver dag møter de opp, fordi de både føler ansvar for at dere sammen skal fikse jobben – fordi dine kollegaer og du gir hverandre oppmuntrende ord – når motbakken ser ut til å vare evig, er det din kollega som er der sammen med deg og heier deg videre, passer på at alle er med, vi forlater ingen alene. Vi er et lag, vi passer på at alle har det bra. Og har du det ikke bra, så er vi her for deg likevel. Vi ønsker å se deg i morgen også, vi passer på hverandre.

Som menneske ønsker jeg å bli sett, å bli verdsatt. Å være nyttig og god for de omkring meg. Å gjøre en forskjell.

Hvis man har en «sjef» og ikke en «leder» i sin hverdag, vil man aldri kunne klare å levere et godt arbeid, gjort med kjærlighet og ønske om å gjøre det bra for seg selv og andre. Da utfører man sitt arbeid av frykt for konsekvenser og represalier.

På nettsiden ledernytt.no kan man lese en artikkel som tar for seg hva artikkelforfatteren anser som forskjellen på en sjef og en leder. Om det kan deles inn så kategorisk som artikkelforfatteren har gjort, er jeg usikker på, men jeg tror vi alle kan kjenne igjen noen av punktene som noe vi har opplevd selv i kraft av å være en ansatt.

SjefLeder
UpersonligMedfølende
Sier «jeg»Sier «vi»
Bruker menneskerUtvikler mennesker
Skaper ofte fryktGjør seg fortjent til respekt
Tar ærenGir æren til de som fortjener det
Kontroll på mikroplanDelegerer
Sier «sett i gang»Sier «la oss sette i gang»
Tenker kortsiktigTenker langsiktig
Er «sjefen» dinEr «kollegaen/mentoren» din
Fokuserer på prosessenFokuserer på menneskene

https://www.ledernytt.no/sjef-eller-leder.6132265-112537.html

Ett av punktene – «skaper ofte frykt» kontra «gjør seg fortjent til respekt», er noe jeg gjennnom mitt yrkesaktive liv stadig kommer tilbake til. Jeg har møtt på ledere som, etter mitt syn, har hatt et noe «forstyrret» syn på dette med «respekt». Ledere som virker overrasket over at ansatte ikke har respekt for de – «for de er jo tross alt ledere». Det er som at de ikke har forstått dette enkle faktum, at respekt er noe du gjør deg fortjent til, det er ikke noe du får i kraft av å bare «være».

Det må være nærmest en sjokkartet opplevelse å oppdage at du har ansvar for mange menneskers framtid – og at disse ser til deg og venter på at du skal lede de trygt fram i en kaotisk og uoversiktelig hverdag. Når konkurrenter puster deg i nakken, forbrukerene krever billigere produkter og media krafser oppetter leggene dine og har fått ferten av blod – det er da du skal vise handlekraft og vise deg tittelen verdig – og for noen vil dette være øyeblikket som vil være avgjørende for om du har livets rett som leder. Eller om du bare er en sjef som jager på, som driver flokken framover med overivrig bruk av pisk – og som til slutt står igjen med en fallskjerm med noen ekle flekker på som vil forfølge deg resten av din karriere.

(Sjefer som skal ansette sjefer bryr seg heldigvis ikke om du forlot din forrige post med avskjedshilsen «vi skilles i en felles forståelse» – så du kan puste ut når det gjelder sjansen for å få en ny «sjefsjobb» – dessverre for de du skal sjefe over…)

Du er blitt leder; hva nå?

Det er ikke et nytt fenomen at så snart det blir noen humper i veien i en bedrift eller organisasjon, ser man til sin nærmeste leder og dens leder.

Når det er uro, eller ansatte opplever at ens innspill og ønske om mer og bedre kommunikasjon ikke blir tatt på alvor, spiller man inn forslag om at lederene behøver kursing og veiledning – og i de tilfellene hvor øverste leder/ledelse ser at dette vil de ha utbytte av, sendes ledere avgårde til mer eller mindre seriøse kursholdere, og man krysser fingrene for at det skal ha en positiv virkning på lederen og at initiativet skal virke beroligende på de ansatte.

Som alt annet her i verden, finnes det seriøse og useriøse folk, og de finnes i en skala fra totalt bortkastet til tiltak med dokumentert virkning. Det vil alltids finnes folk som ser en mulighet til å sko seg på desperate menneskers forsøk på å få til en endring. Ledelsesutvikling er intet unntak.

Om man skal gjøre noe man ikke har kunnskap om, vil de fleste begynne med å undersøke om hva fagfolk mener om emnet, og hvilke tiltak de mener er verdt å prøve. Du går ikke til en elektriker og spør om innspill på hvordan man best kan tilrettelegge for forsvarlig uttak av naturressurser i havet. Man går selvsagt til de som jobber med dette, og som har det som sitt fagfelt.

Slik burde det også vært med både ledelsesutvikling og med personlighetstester. Det er lett å se seg blind på keiserens prangende nye drakt, spesielt om keiseren har makt til å hive deg i kasjotten om du våger å ytre deg negativt om dagens valgte outfit.

Hvis jeg hadde vært en leder, ville jeg spurt en med solid utdanning innenfor feltet, før jeg kastet meg i ut det og bestilte ledelseskurs til flere (hundre)tusen kroner. Det ville vært smart. Men først og fremst ville jeg spurt mine ansatte om hvordan de har det og hva de ønsker å forbedre – for det er antakelig de som vet hvor skoen trykker. Ikke den lederen som har ansvaret for å rapportere om gode resultater, eller å vise til at det har blitt satt inn tiltak for å forbedre resultatet.

Det er i grunnen snodig det der med ledere. Ingen blir født som hverken det ene eller andre, annet enn menneske, men noen viser seg etterhvert til å ha talent for det de driver med. Det er dessverre slik at ledere med makt og ansvar, for ofte ikke tar inn over seg hva forskningen forteller, og på den måten ikke gir sin egen bedrift de beste forutsetninger for å lykkes.

Hvor mange ledere har fått med seg dette med at i bedrifter med kvinnelige ledere, viser det seg at resultatet er bedre enn i de bedrifter med mannlige ledere? Rekk opp hånda de som vet dette. Det var ikke mange nei. Kan de av dere som visste dette, rekke opp hånda om dere har tatt denne informasjonen til dere og har det i mente når dere skal ansette nye ledere? Det var bare du, ja.

Jeg kommer ikke på i øyeblikket eksempler på et menneske som har startet en gründerbedrift og ledet det gjennom oppstartsvansker, å ha gått fra en liten bedrift til et foretak med over 200 ansatte, holdt det gående i 20 år og forsatt har en positiv utvikling… De finnes kanskje? Har du noengang spurt deg selv om hva er det med disse menneskene som gjør at de lykkes?

Neste gang du møter et menneske som engasjert forteller deg om en leder som de er virkelig stolt over å ha jobbet for, under og med – spør og grav fram hva det var med dette mennesket som gjorde at det engasjerte, at dette mennesket tror man på og vil gi alt for.
De finnes, men de er dessverre sjelden vare.

https://www.psykologforeningen.no/publikum/anbefalinger-for-lederutvikling/hvordan-faa-god-effekt-av-lederutvikling

Krig & sånn

Barn og unge folk er så fantastisk naive – de tror fullt og helt på at det er mulig at det skal bli fred i verden. Voksne derimot – «sånn er vi mennesker bare», sier vi, og så leser vi videre i avisa. For det har alltid vært sånn. Krig. Nabokrangler. Krangler mellom barn. Krangling i familier. Det er bare sånn det er.

Da tror jeg kanskje vi voksne har godt av å lese denne enkle steg-for-steg oppskriften på hvordan man blir venner igjen

  1. La vennen være – gi dere selv tid til å «kjøle dere ned»
  2. Ring din venn når du er sikker på at dere begge to har fått nok tid til å roe dere ned
  3. Vær ærlig og ydmyk – unnskyld deg for din rolle i krangelen
  4. Lytt meget godt etter hva din venn har å si (pass på kroppsspråket ditt!)
  5. Ikke la det være noen uløste saker
  6.  Skygg banen litt og ikke delta i sladder
  7. Pass på at du ikke holder deg unna for lenge – det kan noenganger være feil det også!

Sterke meninger!

Jeg tror oppriktig at de aller fleste politikere i utgangspunktet har et oppriktig ønske om å være politiker fordi de tror sterkt på en sak og ønsker å gjøre en innsats for å få gjennomslag. At de i tillegg tror at de har rett i sin sak, og at deres sak er den eneste riktige veien til målet. Og tror du ikke de aller fleste har et ønske om at en selv og sine skal få det bedre – og at disse «sine» kan være et samfunn og ikke bare sin nærmeste slekt? Jeg tror det.

Jeg elsket filmen Matrix. Jeg liker filmer om konspirasjonsteorier og jeg elsker filmer hvor helten (kvinne/mann) finner ut av hvordan ting egentlig henger sammen og avslører dette for resten av oss. Egentlig tror jeg ikke at det slik; at byråkrater og politikere har tusen hemmelige agendaer og at de alle gjør sitt beste for å skjule den egentlige sannheten for oss. Egentlig tror jeg bare vi blir født, gjør så godt vi kan og så dør vi. Forhåpentligvis hadde vi det litt hyggelig på veien.

Men folk gjør så mye rart. Folk sier så mye rart. Andre oppfører seg totalt irrasjonelle. Synes du. Gjør idiotiske ting. Synes du. Vær trygg på at de aller fleste handler ut i fra, at den kunnskapen de har, er korrekt, og at deres handling derfor vil være en naturlig konsekvens og utvikling. Å gjøre det motsatte av det du tror er riktig, virker selvsagt ulogisk og feil, og vi vil jo helst gjøre det rette.

Det som er rett for deg, er naturligvis helt feil for meg. Uten at det er galt. Hvis det å henge oppned fra taket er det som får deg til å tenke bedre, mens det for meg ville bety hodepine og svimmelhet, så er jo begge deler riktige. Men ikke for begge to. Akkurat nå.

Ytringsfrihet.

Norges grunnlov § 100

Hvis du skulle velge ett tema som du måtte kjempe for; tale i full offentlighet om det og forsvare dine synspunkter, hva ville du velge?

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale

«Lenge siden nå»

Hvor mange ganger leste jeg ikke den setningen, mens jeg rystet på hodet i sjokk – hvordan i alle dager er det mulig å glemme å poste i en blogg?

Livet. Facebook. Barn. Facebook. Husarbeid. Og midt i mellom hjernedød lesing av Facebook og å kjapt oppdatere seg på dagens viktigste nyheter, tenkte jeg innimellom: «Det hadde vært deilig å få skrive ei lang setning, full av ettertenksomhet og en smule visdom» – og her er jeg. Facebook deaktivert (sensurering er ikke min greie, og takk for meg!) og jeg er klar for de virkelige lange tankene.

Jeg ble voksen, uten at jeg la merke til det selv. Nå er jeg den (halv)gamle kjerringa, som elsker foreldremøter, fordi jeg da endelig kan bable i vei så mye jeg vil, vel vitende om at jeg forlenger møtet og at det sitter andre foreldre i samme rom som forbanner meg på alle slags interessante talemåter – tenk om vi kunne fått hørt det?! Jeg har kommet meg ut av babybobla, jeg er godt på vei inn i ungdomsskolemodus og kan snart begynne å planlegge bursdagen som er halvveis til døden – det er meg, altså. Hei på deg og skaff deg øreplugger/skylapper!

Jeg tror oppriktig at hjernen min har godt av at munnen babler (i dette tilfellet er det jo riktignok fingrene, men pytt sann!) i vei; jeg tror det er som en restart av harddisken og minnebrikken – man trenger å tømme bøtta før man kan hive i nytt! Hva har du babla om i dag, da?

Ekstraordinært

«Det er da fælt som tiden flyr!» sa hun, mens hun funderte over det hun akkurat hadde sagt. 15 år passert, og hva hadde hun brukt tiden på? Giftet seg, fått barn – men hva mer? For man må jo ha gjort noe mer, noe helt spesielt – noe ekstraordinært – for ellers; så er man jo bare helt vanlig..?

Helt vanlig. Spøken man drar, mens man kaster på hodet og ler – «HA HA! Et helt vanlig A-4-liv – det eneste som mangler nå er bikkja!» sier man, mens man egentlig tenker at man er da så spesiell som person at man umulig kan være ordinær.

Man lurer ingen andre enn seg selv. Ordinær så det svir. Hus, kjedelig jobb, unger, biler. Handle på Rema 1000. Irriterer seg over at det eneste man ikke har blitt flink til å resirkulere, er lyspærer – «ikke plass noe sted til den beholderen, jo!», mens man kikker i kalenderen på Ipaden, og det eneste man ser der er Facebookbursdager, foreldremøter, legetimer…

Helt enkelt ordinært liv. Og ikke ser det ut til at det skal skje noe med det første, heller. Ne-hei da. Da får man gå over til neste punkt på lista:

«Hvordan bli tilfreds med A4-livet».