Et eventyr fra 2019

Keiseren på toppen higer etter mer makt, føler seg vellykket når andre ser på han med frykt, når bankkontoen vokser og når undersåtterne gjør vei for kongen når han stiger ned fra tronen. Han kaster brødsmuler til folket, men har soldater til å passe på at ingen av fotfolket kommer han for nærme.

En del av hans makt må pleies i offentlighetens lys, men han er ikke benådet med talegavens makt, eller en utstråling som inngir tillit, har han tatt til seg en forsvarsmann til å gjøre hans jobb. Ved hans venstre side sitter Klype, en karismatisk mann med et lunt smil, en mann som rager høyt i rommet og som med sin gutteaktige sjarme samler troppene, og får folket til å lytte i en blanding av forventning og redsel. Hans gutteaktige sjarme, og lune smil forsvinner raskt når det er hoder som skal kappes.

Ved keiserens høyre hånd sitter en mann som ser ut til å ha mistet smilets gaver den dagen han ble født. En kald mann, opptatt av å fortelle hvor dyktig han selv er, alt han har utrettet, og som med en enkel håndbevegelse får undersåtterne til å tie i frykt for hva som kommer nå. Hans små plirende øyne bak brilleglassene, smalner når han tenker på hva hans neste oppgave er – å sørge for at ingen sier keiseren i mot, at alle utfører sine oppgaver med lydighet og hurtighet, som ikke krever mer lønn eller at rettigheter blir fulgt opp. Han har retorikkens gave, og som Erasmus misbruker han sine talegaver til å fremme seg selv og sin person, og får ulærde til å fremstå som dumme idioter, som burde vokte seg vel ved å uttale seg om ting de ikke forstår.

Denne treenigheten er som et trehodet troll; kutter du det ene hodet, sørger keiseren for at det vokser ut et nytt, som har samme egenskapene som det som ble kuttet. Mot dette trollet står de ansatte, de kjenner at det begås urett, de føler det på kroppen. De ser kolleger bli innkalt til møte, for så å forsvinne ut av selskapet, uten at noen vet hva som nøyaktig har skjedd. Du skal ikke tale trollet i mot, du skal ikke si din mening. Du skal ikke komme med forslag til forbedringer, det er keiseren på tronen som vet best, og du ditt late oppkomme av en ansatt vet ikke forskjell på inntjening og verdiskapning; du vet ingenting om hva det vil si å lede et selskap i opposisjon, hvordan man bruker sverdet i kamp, eller hvordan man belønner dyktige offiserer. Ved å legge sverdet på offiserens skulder, si noen velvalgte ord, belønning i form av glans fra keiserens trone, men ingen makt, utover den lille som keiseren tillater deg å ha.

Mange er de små, som har kommet i hans vei. Som reiste seg i salen, spurte om hvorfor vi gjorde slik, som satte spørsmålstegn ved fordeling av ansvar, makt og rett til å ha en stemme i veivalget, de forsvinner én etter én. De mister oppgaver, de blir plassert i en imaginær kjeller, de blir latterliggjort i påhør av de andre. Vi krymper oss, vi vet at vi kan være den neste. Men frykten for våre barn, vår familie, og sjansen til å skaffe seg en annen jobb som forsvinner om man blir sparket eller blir gitt en attest som forteller neste arbeidsgiver at du er en oppvigler, en bråkmaker – en man ikke kan stole på, gjør at vi senker blikket. Vi håper at fallet for den som blir utsatt for krenkelsen fra keiseren, ikke blir så hardt. Vi omfavner vår kollega i våre tanker, men sier ikke et ord på den behandling vår medarbeider har vært utsatt for. Vi frykter vi er den neste.

Jeg reiser meg i salen. Jeg sier at det kan ikke være slik. At jeg godtar ikke at folk skal bli behandlet på denne måten, at du kan ikke drive undersåttere fremover med pisken i den ene hånden og frykten jagende etter. Vi godtar ikke lengre å være en flokk med dumme sauer, som går velvillig fram til slakteren, uten å ta til motmæle. Du får ikke drive meg inn i et hjørne, med frykten som står der med skarpe tenner, og truer meg til å gå dit du kommanderer. Du får ikke lenger ha makten. Sverdet i ditt hånd er blitt sløvt, og jeg bøyer meg ikke.

Når solen titter fram, og lyset når inn i alle de mørkeste krokene i din lille palass, da ser vi alle at det ikke er en skinnende trone du satt på, men en selvsnekret kasse. Frykten du brukte til å holde et kobbel av lydige slaver i din makt, smuldrer bort – og i lyset ser vi alle hva du er – og trollet blir til stein.