«Lenge siden nå»

Hvor mange ganger leste jeg ikke den setningen, mens jeg rystet på hodet i sjokk – hvordan i alle dager er det mulig å glemme å poste i en blogg?

Livet. Facebook. Barn. Facebook. Husarbeid. Og midt i mellom hjernedød lesing av Facebook og å kjapt oppdatere seg på dagens viktigste nyheter, tenkte jeg innimellom: «Det hadde vært deilig å få skrive ei lang setning, full av ettertenksomhet og en smule visdom» – og her er jeg. Facebook deaktivert (sensurering er ikke min greie, og takk for meg!) og jeg er klar for de virkelige lange tankene.

Jeg ble voksen, uten at jeg la merke til det selv. Nå er jeg den (halv)gamle kjerringa, som elsker foreldremøter, fordi jeg da endelig kan bable i vei så mye jeg vil, vel vitende om at jeg forlenger møtet og at det sitter andre foreldre i samme rom som forbanner meg på alle slags interessante talemåter – tenk om vi kunne fått hørt det?! Jeg har kommet meg ut av babybobla, jeg er godt på vei inn i ungdomsskolemodus og kan snart begynne å planlegge bursdagen som er halvveis til døden – det er meg, altså. Hei på deg og skaff deg øreplugger/skylapper!

Jeg tror oppriktig at hjernen min har godt av at munnen babler (i dette tilfellet er det jo riktignok fingrene, men pytt sann!) i vei; jeg tror det er som en restart av harddisken og minnebrikken – man trenger å tømme bøtta før man kan hive i nytt! Hva har du babla om i dag, da?

Ekstraordinært

«Det er da fælt som tiden flyr!» sa hun, mens hun funderte over det hun akkurat hadde sagt. 15 år passert, og hva hadde hun brukt tiden på? Giftet seg, fått barn – men hva mer? For man må jo ha gjort noe mer, noe helt spesielt – noe ekstraordinært – for ellers; så er man jo bare helt vanlig..?

Helt vanlig. Spøken man drar, mens man kaster på hodet og ler – «HA HA! Et helt vanlig A-4-liv – det eneste som mangler nå er bikkja!» sier man, mens man egentlig tenker at man er da så spesiell som person at man umulig kan være ordinær.

Man lurer ingen andre enn seg selv. Ordinær så det svir. Hus, kjedelig jobb, unger, biler. Handle på Rema 1000. Irriterer seg over at det eneste man ikke har blitt flink til å resirkulere, er lyspærer – «ikke plass noe sted til den beholderen, jo!», mens man kikker i kalenderen på Ipaden, og det eneste man ser der er Facebookbursdager, foreldremøter, legetimer…

Helt enkelt ordinært liv. Og ikke ser det ut til at det skal skje noe med det første, heller. Ne-hei da. Da får man gå over til neste punkt på lista:

«Hvordan bli tilfreds med A4-livet».

Tut og kjør – her kommer jeg!

Jeg har tro på at ting ordner seg. På en eller annen måte. Det tar bare litt tid, og som regel blir det på et helt annet vis enn du hadde forestilt deg. For eksempel hva du blir når du blir stor. «Han blir helt sikkert gravemaskinfører, siden han elsker gravemaskiner nå», sier vi om guttungen på 3 år. Garantert.

Når du blir stor, ja. Jeg er fascinert over de som var 8 år gammel og sa med stor overbevisning at de skulle bli fiolinmaker – og ble det. Var det fordi de ikke turte å skifte mening, eller var det meningen med livet? Jeg kan huske vi lekte med Barbie-dukker, og jeg var alltid advokat, før jeg skiftet til aftensantrekket og ble festens midtpunkt. I mitt hode. Jeg er hverken advokat eller discoqueen i dag, og har aldri vært noen av disse delene. Faktisk danser jeg så dårlig at det ser ut som om jeg har glemt å smøre leddene. Når jeg fikk litt bakkekontakt, så fant jeg ut at jeg nok passa mye bedre som forfatter. Ehm, ja. Overraskelse! Ble ikke det heller. Men jeg husker at jeg pleide å stikke innom gamlehjemmet der mamma jobba som hjelpepleier, og spesielt den gangen jeg måtte gå forbi en gammel mann som satte seg midt på ganggulvet og la igjen et lite visittkort, sa jeg klart og tydelig at det siste jeg skulle bli her i verden, var hjelpepeleier, som mamma. Jeg jobber i dag ikke som hjelpepleier, men hjelpepleier er den utdannelsen jeg har. Overraskelse.

Jeg tror aldeles ikke på fatalisme troen på at alt som skjer er forutbestemt og ikke kan avverges eller endres ved menneskets inngripen, tvert i mot – ting skjer, fordi du gjorde noe eller lot være å gjøre noe. Kjører du i 200 km/t mot en fjellvegg, dør du. Antakelig. Eller blir veldig veldig skadet. Blir du ikke skadet, ja – kanskje bare en brukket negl, vil hallelujakoret titte fram og synge om engler og guds hånd  – eller noen vil si at det er skjebnen; du var ment for noe annet. Jeg tror det mer handler om hvordan bilen er bygd og hvordan den traff fjellveggen og hvordan fjellet var akkurat der du traff.

Ting skjer. Ikke alltid som du planlegger. Men livet går videre. Uansett. Hvis du ikke dør, da. Men livet går jo videre. For alle andre.

Uansett. Nyt livet. Ta en pils. Lukt på blomstene. Eller måk snø – avhengig av hvor du bor her i landet. Og hvis det er du som sitter i førersetet – trykk inn bremsen ved behov!

Det ordner seg!